Foto TV2
Tekst Marit Beate Kasin
Jørgine Massa Vasstrand (33) sover på bakken ved siden av hundene sine i snøføyka. Hun har stått på sleden i ett døgn, tilbakelagt over 20 mil med hundene i høyfjellet. Hun har grått mye. Kjent på en utmattelse hun aldri har opplevd før. Halvveis i løpet sluttet hun å tro at hun vil klare å gjennomføre. Men så skjer det noe uventet.
Jørgine sitter hjemme på det varme kjøkkenet i villastrøket på Jessheim. Glitter og glamour på dansegulvet er byttet ut med ull og hundemøkk. Det er to uker siden hun fullførte sitt første hundeløp og bare en uke til hun skal stå på startstreken på Femundløpet – verdens største hundeløp.
Hun har trent store deler av livet, er sterkere enn de fleste, og har en vinnerskalle og et konkurranseinstinkt som overgår det meste. Men det tok altså ikke mer enn et døgn på hundesleden før ting raknet. Det hadde hun ikke trodd på forhånd.
Jeg ble veldig overrasket over at et hundeløp kunne knekke meg mentalt og fysisk på såpass kort tid.
På startdagen for Gausdal maraton – hennes aller første hundeløp og et avgjørende kvalifiseringsløp for Femundløpet – ble det hastetur til kiropraktor. Leif Tore, som hun samarbeider med om hundekjøringa, hadde fått nakkeprolaps.
Deretter fulgte hektiske timer før start. De hadde knapt rukket å pakke bilen. Jørgine, som liker å planlegge og ha kontroll, innså at veldig lite var på plass.
Det var fullstendig kaos før start. Jeg hadde ikke oversikt, verken på meg selv, utstyret eller hundene. Jeg fikk en dårlig følelse av at jeg ikke hadde noe der å gjøre.
Det hjalp ikke at det var snøkaos på parkeringen, biler som slet med å få parkert. Stresset forplantet seg, det var hastepakking, roping, løping, leting etter utstyr, filming og autografskriving.
Jørgine kom seg med et nødskrik ut på sporet da starten gikk. Men tårene trillet allerede før klokken hadde begynt å tikke.
Jeg er vant til å ha kontroll, til å planlegge og forberede meg godt, vant til å være den som er god på det jeg gjør. Nå hadde jeg satt meg selv i en situasjon hvor ingenting var på plass og hvor jeg var den som visste minst av alle.
Piggbremsen på sleden hogg ned i grusen da hun fosset ut fra start med 12 heite hunder foran sleden. Det var ikke annet å gjøre enn å holde seg fast i styrebøylen. Etter bare noen få kilometer ble det klabb og babb igjen da hun satte fast ankeret under sleden. En nybegynnerfeil som alle hundekjørere har opplevd, som førte til at hun ble stående bom fast, med hylende hunder, uten å få ankeret opp av snøen. Rå styrke funket ikke, hun manglet teknikken.
Konkurrentene forsøkte å komme seg forbi på det smale sporet, men det ble kork i løypa og nytt kaos, som forsterket mindreverdighetskomplekset og følelsen av å være på feil sted.
Det var først da jeg hadde kjørt et par-tre mil, at en del av stresset forsvant. Da klarte jeg å senke skuldrene og nyte litt av opplevelsen.
Turen videre rundt Langsua nasjonalpark, fra Gausdal til Valdres og videre til Gudbrandsdalen, ble en bedre opplevelse. Hun kjente igjen godfølelsen fra alle treningsturene. Den gode stillheten som hun først opplever når stress og støy slipper taket. Det er i hundekjøringa hun har funnet denne roen. Vanligvis «multitasker» hun seg gjennom livet og hun trives med å ha mange baller i luften samtidig, men på sleden er det ikke rom for annet enn å bare være. Det er godt det også. I time etter time står hun der, og nesten ingenting skjer.
Jeg syns det er rart at jeg liker hundekjøring så mye når det er så monotont. Det er veldig ulikt livet jeg lever ellers.
Men ensformighet blir fort til endeløshet når man er sliten og trøtt. Da den første løpsnatta var på sitt mørkeste kom tvilen på nytt sigende som tett skodde. Det føltes så uendelig, som om hun aldri skulle komme fram til det første sjekkpunktet.
Jeg var et vrak da jeg til slutt parkerte spannet for den første hvilen etter 16 mil på sporet. Jeg gråt og gråt, og var ikke en gang flau over å vise det.
Utmattelsen hun kjente på i Espedalen var noe mer enn å føle seg sliten og trøtt etter en hard styrkeøkt, eller en lang dag i dansestudio. Mer lammende, mer blottleggende.
I tillegg måtte hun sette ut hunder som hadde fått småskader underveis. Da så også selvkritikeren sitt snitt til å bli med på «pity-party».
Var det hennes skyld? Hadde hun gjort noe feil med hundene? Kjørt dem for hardt? Hvorfor hadde hun meldt seg på dette løpet egentlig?
Jeg var bare halvveis i konkurransen, men jeg ble nødt til å sette ut to hunder på grunn av småskader. Det var en skikkelig nedtur. Der og da trodde jeg ikke at jeg kom til å klare og fullføre.
Jørgine pynter ikke på historien når hun forteller om sitt første hundeløp. Leter ikke etter unnskyldninger, forsøker ikke å framstå som noe annet enn den hun er. Derfor er det lett å tro på henne når hun forteller om hva som skjedde da hun tørket snørr og tårer, og de vendte snutene tilbake mot Astridbekken.
De to første milene var tunge, men så endret det seg, forteller hun.
Det var som å få fri sikt igjen, etter å ha vært inntullet i tett tanketåke. Hun kunne trekke pusten helt ned i magen, la styrken styre, svakheten hvile.
Timene tilbake over fjellet til Valdres og videre mot mål gikk fortere enn på forrige etappe, selv om de ikke brukte kortere tid. Det var flyt i spannet og tankene løp ikke lenger løpsk.
Hun syns det er vanskelig å sette ord på hvorfor hun opplevde den siste etappen så intens. Kanskje var det en slags hengivelse til øyeblikket. En slags grensesprengende frihetsfølelse som oppstår når du beveger deg ut i livets randsone, langt utenfor egen komfortgrense.
Den sterke opplevelsen som kom på den siste etappen tok meg på senga. Kontrasten mellom den mestringen jeg opplevde der og da, og det jeg hadde vært igjennom, var så stor og sterk.
Den usminka ærligheten og kritiske selvevalueringen kommer godt med når man gyver løs på så bratte læringskurver som Jørgine. Hun har ikke tid til unnskyldninger, om hun skal bli klar til utfordringen som venter henne 2. februar. Da går starten på Femundløpet. Løypa går i værutsatte områder i Femundsmarka, fra Røros til Drevsjø, videre mot Søvollen og Orkelbogen, til Tolga og tilbake til Røros sentrum.
For første gang skal hun kjøre hund alene i tre døgn, tilbakelegge 45 mil i noe av det villeste vi har av natur, uten å ha en mentor hun kan henge på.
Noe av det vanskeligste for meg blir å finne veien. Jeg har ekstremt dårlig utviklet retningssans, så jeg er livredd for å kjøre meg vill, sier Jørgine.
Det er to år siden hun sto bak et hundespann for første gang, men det er fortsatt mye hun ikke kan. Hva hvis det blir skikkelig uvær, slik det var i 2015, og kjørerne må søke nødly i fjellduken mens vinden herjer fra seg? Og hva gjør hun om det blir ekstrem kulde, og gradestokken kryper ned mot 40 minus på myrdragene mot Drevsjø?
Jeg er en firebarnsmor som lever et alt annet enn ekstremt utendørsliv på Jessheim. Det er mange situasjoner som kan oppstå som jeg ikke vet hvordan jeg vil reagere på. Vil jeg få panikk, eller vil jeg bevare roen?
Det er uvant å ikke vite og ikke kunne. Uvant å kjenne på tanken at hun kanskje ikke klarer det.
Samtidig vet hun at hun har det aller viktigste; viljen. Hun vil det ekstremt mye, nesten skremmende mye, syns hun selv.
For det er ikke til å legge skjul på at hundekjøring ikke er særlig praktiske å drive med når man lever et hektisk liv med stor familie, tett program og mange forpliktelser nær Oslo. Langdistanse hundekjøring tar ekstremt mye tid, og krever hele deg, om du skal bli i stand til å mestre det fullt ut.
Jeg vil veldig mye med hundekjøring, men det er klart at livet mitt som småbarnsmor i full jobb setter noen naturlige begrensninger.
Selv om Jørgine forsøker å dempe konkurranseinstinktet og ambisjonene i møte med hundekjøring, ligger det i hennes natur å ville bli best.
Hun slår likevel fast at hun ikke skal forsøke å konkurrere eller hevde seg i toppen på Femundløpet.
Dette handler først og fremst om å gjennomføre. Jeg ser ikke for meg noen videre satsing på hundekjøring, sier hun.
For første gang i intervjuet føles det som om ord og tanker tar litt ulike veier. Forsøker hun å overbevise seg selv? Eller ektemannen Morten, som har pappaperm hjemme med minstemann Indigo og gjør hennes satsing på Femundløpet mulig?
I samme åndedrag som hun fraskriver seg selv ambisjoner, forteller hun at det er mulig å etteranmelde seg til Finnmarksløpet, hvis hun skulle få lyst til det etter Femundløpet …
Hun nevner det i en bisetning, som en triviell, liten tilleggsopplysning. Men det er noe i blikket - den sterke utstrålingen når hun snakker om løpene og hundene - som forteller en annen historie.
Da er det ingen vei tilbake.
Det er bare en veg i hundekjøring, og det er framover, alltid videre, alltid et løp til.
Jørgine ler.
Etter Gausdal maraton ville jeg bare tilbake på sleden igjen. Det var vanskelig å gi slipp på løpsbobla. Kanskje blir det sånn etter Femundløpet også. Det som er sikkert er at hundekjøringa har blitt en stor og viktig del av livet mitt, og noe jeg håper å kunne drive med lenge.
Hvem: Jørgine Massa Vassstrand, mest kjenbt som «Funkygine»
Hva: Treningsprofil og influenser, kjent fra blant annet «Skal vi danse» og «Norges tøffeste»
Hvorfor: Stiller til start på Femundløpet 2. februar 2023
